Norge bruker i dag rundt 4,5 milliarder kroner årlig på Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, herunder humanetisk forbund og muslimsk råd. Det er et betydelig beløp i en tid med høy inflasjon, budsjettkutt og økende konfliktnivå rundt religion i offentligheten.

Dette kommer i tillegg kostnader som representeres av UD, som støtte til religionsfrihet eller lignende, utenfor Norge. Beløpene som ytes fra UD er særs vanskelig å identifisere da de ofte er ytet som bistand av varianter som ikke direkte og eksplisitt kan spores til religion og midlene er heller ikke øremerket. Trossamfunn innenfor Norge kan også søke om byggestøtte til samfunns og religions sted, dette har vi ikke gravd i og lar det ligge i denne omgang, men vi vet at om grunnlaget er begrunnet med trossamfunn og religion gis det ofte støtte.

En stat bygget på kristne verdier

Den norske stat er historisk tuftet på et kristent livssyn, og dette ligger fortsatt implisitt i grunnlovens verdigrunnlag og i den rettstradisjonen som preger lovgivningen. Kristendommen har formet alt fra menneskeverd og likhetstankegang til synet på rettferdighet, tilgivelse og grenser for maktbruk. Det betyr ikke at alle nordmenn er troende, men det betyr at rammene for samfunnet vårt er dypt preget av en kristen etikk som vi i stor grad tar for gitt.

Samtidig har Norge utviklet sterk religionsfrihet, herunder retten til å tro og praktisere, men og retten til å la være, uten religiøst livssyn. Vi har i hovedsak et åpent og tolerant samfunn med relativt høy religionsfrihet sammenlignet med mange andre land hvor eksempelvis de mest aggressive religionskonflikter nå blir importert og adaptert gjennom internasjonale strømninger og miljøer, ikke slik som vi har tolket vår mer inkluderende trosretning gjennom norske tradisjoner. På toppen av det hele støtter vi trossamfunn som ikke er en del av vårt norske livssyn som Norge er tuftet på. Til eksempel for Muslimsk råd ca 300 millioner årlig i støtte fra staten for å praktisere koranen i Norge.

Støtteordningen: 4,5 milliarder i året

Dagens ordning er i praksis enkel: Den norske kirke fikk et rammetilskudd over statsbudsjettet på 2,66 milliarder kroner i 2025. Andre tros- og livssynssamfunn får støtte «på lik linje», dvs. omtrent samme beløp per medlem som staten og kommunene samlet gir Den norske kirke per medlem. For 2025 er satsen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, kr 1 554 kroner per medlem.

Samlet statsstøtte til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn anslås nå til om lag 4,5 milliarder kroner årlig, inkludert ulike ordninger som vedlikehold av kirker. Av dette utgjør Den norske kirkes direkte rammetilskudd på 2,66 milliarder, mens støtten til andre tros- og livssynssamfunn ligger på 1,22 milliarder kroner i 2025-budsjettet. Resten er øremerkede tiltak som kulturhistoriske kirkebygg og særskilte prosjekter.

Post	Beløp 2025 (ca.)
Den norske kirke – rammetilskudd	2,66 mrd. kr
Andre tros- og livssynssamfunn	1,22 mrd. kr
Andre tilskudd (kirker, mv.)	ca. 0,6 mrd. kr
Sum tros- og livssyn	ca. 4,5 mrd. kr ​

I en økonomi der politikerne sliter med å finne kutt som ikke rammer helse, skole og beredskap, er 1,2 milliarder kroner, bare til tros og livssyns-samfunn utenfor Den norske kirke, er et betydelig spare-potensiale, men så langt har ingen grepet fatt i dette problemet.

Religionsfrihet er ikke det samme som religions-finansiering

Grunnloven § 16 slår fast at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes «på lik linje», og dette er blitt tolket politisk som en plikt til aktiv støtte. Men et offentlig ekspertutvalg har nylig presisert at verken Grunnloven, EMK artikkel 9 eller FN-konvensjonen artikkel 18 gir tros og livssyns-samfunn rettslig krav på økonomisk støtte. Religionsfriheten handler om å beskytte retten til å tro, praktisere og organisere seg, ikke om at staten skal betale regningen.

Med andre ord: Vi kan fullt ut respektere religionsfriheten, forsvare troendes rett mot hets og vold og samtidig redusere eller fjerne offentlig støtte til enkelte eller alle tros- og livssynssamfunn. Det er et politisk valg, ikke et brudd på menneskerettighetene. Når vi i tillegg ser at noen miljøer, særlig i randsonen av politisk islam, står for verdier som bryter åpenbart med de kristent forankrede rettsprinsippene som har bygget Norge, bør vi stille spørsmålet: Hvorfor finansierer vi dette over skatteseddelen?

Når inkluderingspolitikk blir naivitet

Intensjonen bak lik støtte har vært å bygge tillit, forebygge konflikt og skape et «livssynsåpent samfunn». I praksis har ordningen fått en utilsiktet bivirkning: Etter hvert som medlemstallet i Den norske kirke synker, og støtten per medlem holdes oppe, vokser også tilskuddet per medlem til alle andre tros- og livssynsorganisasjoner. Systemet beskrives nå av Humanists International og Human-Etisk Forbund som «uholdbart» selv om forbunnet selv mottar midler.

Det betyr at et stadig mer sekulært flertall og en svakere folkekirke bidrar til at radikale og sterkt særpregede miljøer som også får stadig høyere finansiering per hode. Der vi ønsket integrering, finansierer vi i noen tilfeller parallellsamfunn og motkulturer som ikke deler våre grunnleggende verdier om ytringsfrihet, likestilling og sekulær lovgivning. Det er ikke intoleranse å påpeke dette – det er politisk realisme.

Tid for å stramme inn og prioritere

Som redaktør legger jeg personlig lite i egen religiøs praktisering og utøvelse, men jeg mener at kristendommens rammer slik de nå kommer til uttrykk i lovverk og institusjoner fortsatt er et godt fundament for Norge. Den norske kirke fyller en historisk, kulturell og seremonielt samlende funksjon som det fortsatt er rimelig at staten understøtter, om enn med et kritisk blikk på bedre effektivitet og bedre prioriteringer.

Derimot ser jeg ingen god begrunnelse for at staten skal dele ut over én milliard kroner årlig til alle andre tros- og livssynssamfunn, uten tydelige grenser for hva slags teologi, verdier og praksiser vi dermed medfinansierer. Disse midlene kan kuttes eller fases ned, enten helt eller i betydelig grad uten å berøre retten til å tro, samles og organisere seg. De vil fortsatt kunne praktisere, men de må, som frivillige lag, bære hele eller en større del av kostnadene selv.

Et kutt på rundt 1,2 milliarder kroner i årlige tilskudd til tros og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke vil ikke alene «løse» inflasjonen, men det vil være et ikke ubetydelig bidrag til å redusere offentlige utgifter og dempe etterspørselspresset i økonomien. Viktigere er det prinsipielle signalet: Staten skal beskytte tro, men ikke finansiere et hvert livssyn.

Et mulig kompromiss

Et mulig kompromiss, som blant annet Human-Etisk Forbund skisserer fra motsatt ståsted, er å gjøre også Den norske kirke fullt ut medlemsfinansiert på lik linje med andre som; en lik sats per medlem, uansett tro. Selv om dette er prinsipielt ryddig og sekulært konsistent, oppfordrer vi til enhetlig å forholde oss kun til Den norske kirke, det passer dårlig med Norges historiske og konstitusjonelle virkelighet å dele likt. Vi trenger ikke å late som om Den norske kirke er en menighet blant mange; den har, på godt og vondt, vært bærebjelken i statsdannelsen.

Mitt forslag er derfor enklere og mer pragmatisk:

• Videreføre, eventuelt stramme inn, støtten til Den norske kirke som samfunnsbærende institusjon. Overføre deler av Den norske kirkes’s inntekter til medlemskontingent.
• Fase ut statlig støtte til andre tros- og livssynssamfunn over noen år, med klare kriterier og forutsigbarhet, maks 5 år for avvikling av tilskudd.
• Samtidig styrke vernet mot hets, vold og diskriminering på religiøst grunnlag via politi, rettsvesen og skole. Men målet må ikke være å flytte hele besparelsen hit.

På den måten ivaretar vi religionsfriheten, beskytter den kristent forankrede rettsstaten og frigjør betydelige midler i en presset økonomi.

Gjeldende Den norske kirke, er det verd å drøfte antallet kirkebygg.

Vi har alt for mange kirkebygg i Norge som gir staten en uholdbar høy kostnad for vedlikehold og drift, og det er viktig se på størrelsen av de små trossamfunnene og hvor mange som fyller kirkene hver søndag, eller hvor mye arbeid sognet har i ukedagene. Samtidig er det viktig å ikke undervurdere at Den norske kirke er et viktige fundament for små bygdesamfunn, de har i stor grad vært limet i bygden og samfunnet, og har også en betydning utover kristen-predikering som alt fra barnekor, søndagsskole, aktivitetstilbud for både barn, unge og voksne, men også for de aldrende i menigheten som ofret ni-tidige timer for sin tro og sin empati. Kanskje disse lokalsamfunnene skal overta bygningsmassen, eie og forvalte den framfor Den norske kirke?

Det er på høy tid at vi spør: Er det virkelig statens oppgave å betale regningen for hver eneste tro og livssyn eller er det nok at en sørger for at alle kan tro og praktisere fritt? For den troende er en digital variant av messer eller gudstjenester også et alternativ.